Menu
Menu

Kommunereformen – Fiasko eller modernisering?

Kommunereformen i Norge er en reform som vil se stor omstrukturering i kommune-Norge. Reformen ble fremmet av den sittende regjeringen til Erna Solberg og ble igangsatt 3.Juli 2014.


Reformen, som ble enstemmig vedtatt på Stortinget, har som mål å redusere dagens kommuneantall fra 428 til 354 innen utgangen av 2020. I henhold til planen skal det gjennomføres tre runder med sammenslåinger. Den første fant sted 1.januar 2017 da Sandefjord, Andebu og Stokke slo seg sammen til en kommune. De videre sammenslåingene skal skje 1.Januar 2018 og den siste finner sted 1.Januar 2020. Det er kun de kommuner som er vedtatt sammenslått med tvang som skal slås sammen i Januar 2020.

 

Frivillig eller tvang?

Spørsmålene rundt en så stor kommunereform har vært mange, men motstanden har vært mindre enn mange kanskje så for seg. Når fristen for å svare Vabo-utvalget gikk ut i 2015, hadde 60% av kommunene valgt å forbli egen kommune, mens hele 40% av kommunene hadde vedtatt kommunesammenslåing uten å ha avgjort med hvem ennå. Av de 60% som valgte å forbli selvstendig, er det 35 kommuner som siden har blitt underlagt tvangssammenslåing.

 

Målet med reformen

Målet med kommunereformen er i alle enkelhet å sørge for likeverdige tjenester over hele landet. Målet er at kommunesektoren i Norge skal bli bedre rustet til å løse nasjonale utfordringer ved å samle kunnskap og erfaring. Man håper også å endre kommunegrensene slik at de i større grad enn i dag er tilpasset det naturlige bo- og arbeidsmarked. Større kommuner vil øke den lokale styreretten og gi en langt mer effektiv drift innenfor de stramme økonomiske rammene norske kommuner er pålagt. Sist, men ikke minst, håper man å redusere interkommunale samarbeid som i dag innebærer for høye kostnader.

 

Fiasko eller nødvendig modernisering?

Ser man på antall kommuner som frivillig har bestemt å gå for sammenslåing med nabokommuner, kan man ikke unngå å kalle reformen en suksess, så langt. Da ryktene om reformen begynte å svirre i kommunestyrer over hele landet var det mange som reagerte utelukkende negativt, men innen forslaget gikk gjennom et enstemmig Storting, hadde pipen fått en annen lyd. Flere og flere kommuner så løsninger i stede for utfordringer og en rekke kommuner som ikke var foreslått sammenslått, startet på eget initiativ å se på mulighetene som lå i en sammenslåing. Hvordan reformen til slutt ender og hva som blir resultatet av alle sammenslåingene, er umulig å bedømme før man ser hvordan det faktisk går. Det eneste man kan si med sikkerhet i dag, er at dette er en reform mange har ventet på og som måtte komme. Norge er et lite, men langstrakt, land, så det sier seg selv at vi ikke kan forvente at en kommune med noen få tusen innbyggere skal kunne løse alle oppgaver like bra som nabokommunen med titalls tusen innbyggere. Ved å viske ut kommunegrenser vil man kunne samle ekspertise og løse større oppgaver som skole, helsevesen, vei, kollektivtrafikk, arbeidsmarkedstiltak og videregående opplæring på en langt bedre måte. Spesielt siden det i reformen er klare mål for at oppgaver som rehabilitering, habilitering, hjelpemidler og barnevernet, som i dag er styrt av stat eller fylke, skal tilfalle de nye kommunene. Selv om det vil ta tid før alle nødvendige systemer er på plass, tyder alt på at reformen vil kunne føre til et bedre og mer rettferdig tilbud til innbyggere over hele Norge. Om det blir det endelige utfallet av den største reformen som noen gang har blitt gjennomført i Norge, vil kun tiden vise. Fram til den dagen kommer, kan man finne støtte i historien som forteller oss at kommuner som har slått seg sammen frivillig, i over 90% av tilfellene har endt opp med et bedre tilbud til sine innbyggere. Så spørsmålet om Erna Solbergs reform blir en suksess eller ikke, kan fort avgjøres av de 35 kommunene som blir sammenslått med tvang.

Privacy Policy